Tanken om ei sjømannskirke i Narvik ble født allerede på 1930-tallet. Årsaken var den store trafikken av svenske sjøfolk til byen, ikke minst gjennom de to svenske rederiene Grängesberg og Boström. Men så kom krigen. Tanken ble tatt opp igjen i 1946, og våren 1947 bestemte SKUT (Svenska Kyrkan i Utlandet) å atbeide for et tilbud til sjøfolk i Narvik.
I første omgang ble det ansatt en prest, Richard Södergren. Han skjønte fort at her trengtes det både et eget kirkerom, lokaler til anna velferd, samt bosted for en prest og evt familie. Deretter gikk det fort, ikke minst pga mye velvilje fra distriktssjefen i NSB, og den nåværende tomta ble tildelt og godkjent av kommunen.
Hvem tegnet egentlig kirka? Dette er et hyperaktuelt og interessant spørsmål som ikke er absolutt avklart, men idag ser det ut til at det endelige utkastet ikke kom fra Jan Inge Hovig som til nå har vært den offisielle versjonen, men den svenske arkitekten Bo Grefberg. Kirka ble åpnet 3. september 1950 med en rekke prominente gjester, bl.a. Biskopen I Sør-Hålogaland, Wollert Krohn Hansen og den svenske erkebiskopen, Yngve Brillioth. I tillegg til biskopen talte også den nytilsatte sjømannspresten, Per Aksel Törneskog under høymessa i ei fullsatt kirke. Han ble i Narvik i mange år, og satte definitivt spor etter seg.
At det var behov for kirka, er det liten tvil om. Et par tal frå første året (i realiteten bare fire måneder) 14000 besøkende og 5225 på gudstjenester. Andre religiøse tilstelninger samla mer enn 3000.
Ellers var mye av arbeidet i kirka ren velferd, og kirka hadde i tillegg til lesesal og kafe (i ei førdigital tid var aviser fra hjemstedene viktig) eget trimrom, sauna og pingpong bord. Bare for å nevne noe. Den store arbeidsbyrden gjorde at man måtte ansette ekstra personale, bl.a.egen assisterende husmor. Så ble det drevet søndagsskole ei tid. For ikke å snakke om Havfrueklubben… Årsaken var at familiene til offiserene på skipene til bl.a. Grängesberg etter hvert bosatte seg i byen. Og dette rederiet bygde som kjent to egne blokker på Framnes, noe som bl.a førte til forlengelse av gangtunnelen under LKAB.
Tross økt effektivisering og malmskiping, økte tallet på sjøfolk fram til 1960-tallet, men så blir også skipene effektivisert, får færre mannskaper ombord og mannskapene blir “billigere” og fra andre land enn Sverige. Kort sagt, på 1970-tallet legger Grängesberg ned rederiet. I 1982 kom det f.eks. ikke et eneste svensk skip til Narvik,
Og SKUT satte derfor ned en egen komite som skulle vurdere drifta. En ting var nedgangen i tallet på sjøfolk, en annen vedlikeholdsutgiftene som økte med alderen på bygget. Og i 1997 sa SKUT stopp. Målet var å drive tilbud til sjøfolk, ikke til turister som hadde økt etterat mellomriksveien åpnet. At kirka også hadde grodd inn i folks bevissthet som et kulturlokale også utenfor det rent kirkelige, var heller ikke SKUTs problem.
Resultatet ble at Narvik kommune overtok bygget under løfte om at kirkerommet ikke skulle avvigsles og at der skulle opprettholdes et tilbud til sjøfarende.
For å kunne innfri løftene, ble det opprettet et stiftelse med navnet «Sjømannskirken – Internasjonalt kultur- og velferdssenter». I denne stiftelsen sitter det Internasjonale transportarbeiderforbundet ITF og Sjøfartsdirektoratet pluss Narvik Kommune. Kommunens representant i styret er for tida Trond Laksaa.
(hentet fra Narvik.org og Wikipedia)
